her er noen fine sanger til dere.
Desp - Kaja Gunnufsen
Poetry and Aeroplanes - Teitur
Stay in - Jaws
Woman - Mikhael Paskalev
New romantic - Laura Marling
Wrote a song for you - Jonas Alaska
You're the ocean - Teitur
Nightdriving - Tribes
Free people har fått meg hekta på denne fine greia deres. Det kommer flere episoder og jeg kan nesten ikke vente med å se det. De har virkelig fått til noe fint. Flinke folk, flinke folk.
Her kan dere se behind the scenes.
Gala Gonzalez er en av de peneste menneskene jeg vet om. Dessuten ser hun alltid bra ut og kler seg utrolig tøft. Digger rett og slett hele dama! Hurra
Noen dårlig iphonebilder får dere nesten tåle, for jeg har ikke ork til å dra med meg speilrefleksen. Lenge siden sist jeg blogga nå, jeg har virkelig hatt et par bra dager siden det. Til og med vært en kort tur til London med mamma, som endte i et par nye martens, et nytt brett, vans, olajakke og litt diverse klær. Jeg liker meg veldig godt i London, så det var deilig å komme seg bort for tre dager!
Veldig hyggelig å se at noen av dere fortsatt kikker innom denne bloggen en gang i blant. Blir glaaad
I går var jeg med Johannes i gamlebyen en tur, vi dro først på cafè og senere satt vi oss på en benk og spilte litt ukulele. Koselig som bare det!
Finfin påske.
èn. http://mayteresa.blogg.no - denne har jeg jo visst om veldig lenge, men jeg vil så gjerne at enda flere skal følge henne. En av mine favorittblogger!
to. jackjunk på instagram - ekstremt fine bilder
tre. Rusty Clanton. Enough said
Alle bildene fra tumblr.
Dere skjønner, jeg er for opptatt med å drømme meg bort til hvite strender, flotte rev, varme, palmer, og fine steder. Håper det går fint.
Oi, nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Det har gått litt opp og ned i det siste, men i går fikk jeg en beskjed som absolutt lettet veldig på humøret mitt. Jeg har nemlig fått et brev om at jeg har fått plass på Catosenteret! Det er et rehabiliteringssenter hvor jeg skal være i fire uker (jeg drar den 13. mai), noe jeg virkelig ser veldig frem til.De trodde ikke jeg kom til å få plass før lenge etter sommeren, så jeg ble fryktelig overrasket da jeg fikk beskjeden! Endelig skal jeg få litt hjelp og veiledning av dyktige mennesker som har spesialisert seg på det med ME! Forhåpentligvis vil jeg i allefall bli litt bedre når jeg kommer derfra.
Så nå har jeg noe å se frem til! jippii
Trailer
1. Episode
2. Episode
Dagbladet viser en serie om et par norske jenter som er i New York og jobber hardt for å bli modeller. Det er virkelig noe jeg blir veldig inspirert av, og i de to første episodene følger vi Kristine. Hun er utrolig vakker! Elsker at de går all in for noe de virkelig brenner for.
Idag dro jeg endelig en liten tur på skolen! Det er så deilig å få se noe annet enn de fire kjedelige veggene på rommet, så selvom formen var crap så var det fantastisk å komme seg ut litt. Jeg jobbet meg ivrig med oppgaven i grafisk design, så det gleder jeg meg til å fortsette på. Er ganske stolt over at jeg kom meg ut idag, det så nemlig ganske svart ut i det jeg våknet. Men hey - jeg klarte det.
Jeg vurderer faktisk å legge ut resultatet av boken om meg selv som er oppgaven vår. Den blir på ti sider og handler vel mest om livet mitt er med sykdommen ME. Mest fordi jeg ikke har noe annet å skrive om, og fordi jeg har lyst til å hjelpe meg selv til å fokusere på det posititve og tenke bra tanker. Så jeg håper jeg får til et flott resultat som jeg blir fornøyd med slik at jeg stolt kan lese i den og se hva jeg har klart.
Over til noe annet: jeg vil veldig gjerne vise dere et innlegg skrevet av Rikke. Det handler om både selvtillit, kropp og hvordan samfunnet virkelig kan ta knekken på en. Les innlegget her.
Solstripen treffer låret mitt diagonalt og brenner seg inn i kroppen. Sola skinner som en sommerdag på et av Norges varmeste dager, og følelsen av skylden om at jeg burde vært ute en tur har vært i meg siden jeg så ut vinduet i dag morges. Jeg våknet med gjennomvåt rygg og ristende armer, jeg klarte ikke engang merke om jeg var varm eller kald, eller om det var temperaturen i rommet som gjorde det. Det eneste jeg visste helt sikkert, var at jeg ikke var i stand til å verken snakke eller møte noens øyne idag. Bare fordi natten jeg ikke husker noenting om, har lagt preg på dagens humør og kroppens status. For den var vond og øm, akkurat som alle andre dager, bortsett fra at i dag var den så tydelig mye mer ødelagt. Som om jeg hadde løpt maraton igjen og nettopp hadde løpt over målstreken etter mange mil.
Jeg burde kommet meg ut i sola, jeg har tross alt mangel på D-vitamin og glemmer alltid å ta vitaminpillene hver dag. Men her ligger jeg, med sola som har forflyttet seg oppover mot magen min og hører på First Aid Kit i det jeg titter på hvor blek jeg er og drømmer om sommer. Det har vært veldig deilig med vinter, men jeg må innrømme at jeg er litt smålei av kulde og store jakker. Men når jeg tenker meg om så trives jeg ikke så godt i lite klær heller, så det er vel egentlig greit som det er.
Når jeg først får kjenne på det å leve som om jeg ikke er syk, så får jeg håp om at det vil fortsette og at det aldri vil stoppe. Som om alt har vært noe jeg har innbilt meg, det er på tide å leve som andre ungdommer nå, Oda. Men så drar jeg den for langt, realiteten slår meg nok en gang - og vips, så er jeg tilbake der jeg begynte. Det er så vanskelig når det stadig kommer fristelser jeg vil ta, men som jeg vet innerst inne må takke nei til. Det er vanskelig å se andre gjøre ting jeg selv vil være med på og nyte fullt ut. Men som folk sier til meg, "det kan jeg gjøre senere", men de forstår ikke. Jeg vil nyte dagene som syttenåring og gjøre rare ting med vennene mine til vi ler så vi ikke får puste, jeg vil stå på longboard med en av de beste menneskene jeg kjenner, jeg vil være på fester uten bli sliten av alle menneskene og støynivået, jeg vil møte nye folk og klare å holde en samtale gående, jeg vil gå på skolen, jeg vil lære, jeg vil nå målene mine.
Nå må jeg virkelig stoppe å skrive, for jeg har brukt flere timer på denne stusselige teksten og likevel henger den ikke på grep. Men den reflekterer vel litt av hva som skjer i hodet mitt, tror jeg. Dessuten vil jeg ikke at denne bloggen skal bli en klageblogg, det er bare det at jeg synes det er deilig å skrive litt. Noe jeg bruker tiden min på, fortelle hva jeg tenker, dele litt.
Idag er en sånn dag hvor det eneste som hjelper litt er en kopp grønn te og en god bok. Mengden med motivasjon er svært liten.
I går dro mamma og jeg for å sjekke om boken min hadde kommet. Litt før bursdagen min bestilte hun The perks of being a wallflower (som er favorittfilmen min også), en bok jeg har gledet meg lenge til å lese. Den var heldigvis kommet, så da tok vi oss en tur på kafè i samme slengen hvor jeg begynte på boka. Det er en stund siden jeg har lest i bøker og brukt god tid på å få med meg en historie, så det var på tide!
Idag har jeg faktisk ommøblert litt på rommet og funnet ut andre løsninger på oppbevaring av alle blant annet bladene mine. Siden jeg ikke har noe særlig på veggene, så trengte jeg å fylle opp litt og få det mer koselig. Så nå har jeg hengt opp et blad i en tråd på en krok, et par hyller med bøker og sko på + noen bilder. Det er så deilig å endelig få gjort noe som skulle vært gjort for måneder siden!
_ Aslak Aune Nygård
Tanken på sommer og varme. Å bruke nye briller. Lukten av duftlys i stuen. Bord som er dekorert av fine blomster. Fire jenter fra trinnet kommer til meg ikveld, noe jeg gleder meg skikkelig til. Ryddig rom. Følelsen av å legge seg i nytt sengetøy. Å bli kvitt alle klærne jeg ikke bruker lenger. Tanken på at jeg er fryktelig heldig som har fått vært med på det jeg gjorde i helgen.
Jeg er blank. Klarer ikke finne ordene jeg leter etter, klarer ikke forklare det jeg tenker. Men noen fine dager har jeg hatt, noe jeg er fantastisk glad for, og selvfølgelig var jeg forberedt på at disse dagene ikke kom til å vare for alltid. Så nå ligger jeg her og tenker på hvor heldig jeg er som har får gjøre noe jeg elsker et par ganger, selvom jeg eeegentlig ikke burde.
Kort oppsumert: bursdag, øvelser, nerver i høyspenn, forestilling, omtenksomme venner, spabehandling, møter, tankefulle netter, mye slit, mye morsomt.
_ Sunniva Varjord
Alt raser sammen. Alt i hodet mitt mener jeg. Tankene er for mange, det er for mange vonde tanker å vinne over. Jeg har tatt på meg alt for mye og jeg er usikker på om jeg i det hele tatt vil klare å fullføre. Om jeg faller igjen, så er løpet kjørt. Hodet mitt vil ikke samarbeide med meg, ting vil ikke feste seg. Før var jeg vant til å lære meg et helt kapittel på få timer, nå har jeg brukt flere måneder på å lære meg noe jeg enda ikke kan. Å kommunisere er ikke engang noe som føles bra. Hodet mitt kødder med meg og alt ender opp ti ganger verre enn utgangspunktet.
Kveldene er verst, nettene. Da er det bare meg, så da angriper de. Tankene. De som har tatt over kroppen min. De som ødelegger alt jeg har bygget opp siden sist natt. Idèt de angriper med en hær så kraftig som aldri før, slår panikken meg midt i ansiktet. Jeg prøver å stoppe den, men får som regel ikke til. Det er et helvete som aldri tar slutt før tårene har sluttet å renne, noe som regel ikke hender før mange timer senere. Også gjentar det seg neste natt.
Jeg klarer ikke styre dette lenger, sykdommen tar over kroppen min. Jeg sa til meg selv at jeg aldri skulle miste positiviteten, men etter måneder, så går det rett og slett ikke. Øynene mine skjermer meg for alt det fine, det som jeg pleide å legge så godt merke til før. Alt det herlige jeg burde vært så glad for, men som forsvinner mellom panikkanfall og gråtkvalte samtaler. Jeg prøver og jeg prøver, men jeg har blitt blind, har jeg ikke? Blind for alle smågledene i hverdagene som jeg pleide å ramse opp høyt for mamma på dager jeg likte å leve.
Ikke engang dette innlegget ble vellykket, livet mitt er et eneste stort rot.
På oppdagelsesferder reiser jeg ikke verden rundt og oppdager nye steder (noe jeg forøvrig drømmer om) , jeg deler derimot artister, sanger, filmer, blogger eller bilder jeg finner og småforelsker meg i. Dette er del to.
èn. Min nye favorittfilm: "The perks of being a wallflower" - en fantastisk film som man blir helt satt ut av. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har sett den minst åtte ganger siden lørdag! Nå er boka neste.
to. http://yeuxtristes.blogg.no/ - en anonym jente som skriver veldig veldig fint.
tre. Two fingers av Jake Bugg
Den siste uken har det skjedd mye og de to neste ukene blir det hektisk. Det er mye teater og det er mye annet som er i tankene, men jeg skal vel klare å ta en dag om gangen. Hadde vært veldig gøy om en del hadde kommet og sett på oss, så vi håper dette blir en vellykket forestilling. Trykk her for å komme til arrangementet på facebook.
Siden det snart er bursdagen min har jeg bestemt meg for å bestille meg et eller to par nye briller! Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe like ray-ban solbrillene bare i lesebriller, men siden jeg fant et par som var mye mer min stil (bildet over), så vet jeg ikke helt hva jeg gjør. Siden de begge er på salg, så lurer jeg på om jeg kanskje bestiller begge. Dette er i allefall noe jeg er superspent på, så jeg håper jeg får bestemt meg straks og får bestilt dem!
Håper alle har det fint.
Jeg trenger en pause fra alt. Det bare sier stopp. Kroppen kommer til et punkt hvor den kjennes ut som skjørt glass som treffer gulvet i det jeg reiser meg. Men jeg prøver å plukke opp alle glassbitene fra gulvet igjen, jeg lover. For jeg prøver å pusle de sammen igjen. Men jeg har mistet mange deler og får ikke fullført puslespillet. Jeg mangler et par biter. Nok en gang faller jeg sammen igjen. Og treffer gulvet som om jeg falt fra en skyskraper og fikk livet i revy den lange veien ned til bakkesteinene. Får hodet mitt slengt mot det kalde gulvet som om det var et tykt isflak. Det er greit nå tenker jeg. Jeg har falt nok antall ganger.
Men likevel knuses puslespillet igjen. Igjen, igjen og igjen. Og jeg er så redd. Redd for alt. Jeg har blitt enda mer pyse enn jeg var. Grensene tøyes og ingen lærdom blir tatt fatt i for min del. Mamma kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv nå. Jeg vet ikke om det er fordi hun ser det fra hennes øyne, men kjenne meg det gjør hun i allefall. Mamma sier alltid "orker du virkelig dette da" "jeg tror du bør hvile deg i kveld, jeg ser det på deg" men likevel overser jeg hennes sanne ord i det jeg stormer ut døra, stressa, altfor sliten og på gråten.
Jeg vil ikke falle flere ganger. Vær så snill å si at det ikke vil skje flere ganger. Alt dette kaoset - jeg takler det rett og slett ikke.
_tumblr
Det er langt i fra synd på meg, for det kunne vært så mye verre. Men noen dager er bare så langt ifra gode at jeg ikke har en smule lyst til å reise meg fra sengen.
Bare gi meg litt tid, så vil jeg nok komme meg.
Bilder fra de siste dagene. Jeg har fått handlet inn høyhalset genser, vandret rundt i de peneste sokkene mine og vært på kostymeloftet og funnet kostymer! (gassmasken var det eneste jeg fant og jeg fikk brått syke fotoidèer)
Usikre hjerter som vil løpe av gårde til universet hvor man kan være stjernene som lyser opp andres fjes. Fullstappet hjerner som vil ut på sjøen i ønske om å tømme seg for tanker og reise til nye steder, oppleve nye ting og få nye gode tanker. Røde lepper som lengter etter å møte andre sine og vise seg fram sammen med trange kjoler. Bleke hender som trenger å bli holdt i, trenger å bli varme. Ord som vil skrikes ut, men blir holdt igjen. Som resulterer i lange netter og smertefulle tårer.
8 januar og det er blant annet 20 dager til bursdagen min, ca 24 dager til premiere på Hangaren og sikkert mye mer å se frem til. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg for tiden og hodet mitt klarer ikke henge med så mye, så håper det blir litt bedre etterhvert som jeg får funnet ut av enkelte ting.
Forresten så beklager jeg for dårlige iPhone-bilder. Kameraet er virkelig tungt å dra opp hver gang, så tenkte at disse bildene er bedre enn ingenting. Håper alle har det fint!
Å danse foran speilet og synge til sanger du har glemt, helt til du mister nesten mister pusten og må hvile deg resten av dagen. Å pugge en side i naturfagsboken og likevel bare lære seg to faktasetninger etter flere timer. Å drømme seg bort til favorittstedet ditt og bli vekket av realiteten som verker. Å lytte til sanger som minner deg om alle de fine sommerkveldene du tilbragte med de gamle klassevennene dine. Å prøve å reise seg, men alt svikter, og du faller igjen. Å måtte stå over koselige familiearrangementer fordi det blir for mye. Å sitte i dusjen og la det kalde vannet renne over ansiktet ditt fordi, vel, du trenger det.
I dag tenkte jeg at jeg skulle komme meg opp fra senga litt og ordne meg. Så jeg tok på meg de rare (og utrolig høye) buksene mine fra Americal Apparel og en veldig søt skjorte jeg har fått av fine Anniken. Jeg kjøpte buksene i høst da jeg var i London, men har aldri brukt dem ute foran noen. Mest fordi jeg er litt redd for hvordan folk vil reagere, og fordi de er ganske trange i livet, så de er ikke noe å gå med når jeg skal spise, hehe..
Forresten, tusen takk for lesertallene dere har gitt denne bloggen, jeg er evig takknemlig for alle de fine ordene dere både skriver og sier. Tusen takk♥
Jeg klarer ikke samle tankene lenger. Dette blir så mye vanskeligere enn jeg trodde. De sa det kom til å bli hardt rundt på denne tiden av året, men ærlig talt så så jeg aldri for meg at jeg skulle havne her.
Det blir vanskeligere og vanskeligere å beskrive, kommunisere, forklare, takle ting og situasjoner. Ubetydelige ting som brått får en betydning fordi jeg ikke klarer det lenger. Det er ting som jeg vil klare og som jeg kommer til å klare, men bare ikke akkurat nå. Og den tanken er verst, tror jeg. Å se på andre mennesker gjøre alle de aktivitetene jeg skulle ønske jeg orket, men som jeg heller ser på dem gjøre og etterpå spør ivrig om at vedkommede vil forklare hver eneste detalj. Det er det som er verst. Jeg mener, å ikke gjøre alt det som får meg til å smile og gjøre det jeg er flink til. Jeg finner mine egne metoder, men det blir ikke det samme.
Det er noe med hvordan kroppen bare synker sammen og blir så skjør. Jeg er sikker på at jeg kan kjenne bølgene slå inn i fjellveggen og lage et vannshow for folk som blir fascinert av havet. Folk som meg. Jeg er sikker på at jeg kan kjenne glasset treffe gulvet som et lynslag og føle glasskårene sprute rundt som om noen skjøt vilt rundt meg. Men likevel gjør det ikke direkte vondt, som når du tryner og får skrubbsår, men mer som når noen presser på det digre, gule blåmerket ditt på låret, den ømheten.
Jeg er så sliten og så fryktelig lei.
Den første uka i 2013 har ikke gått som jeg hadde håpet på, men jeg er nesten sikker på at dette kommer til å bli et fint år. Jippi
Hmm, vet ikke helt om jeg synes dette bare er kleint eller en bra ting, men jeg har laget en facebookside for bloggen. Så kanskje det blir lette for dere uten bloglovin å følge med, jeg vet ikke helt? Kan hende jeg tar den bort, men jeg kan jo sjekke om noen vil like den.
Hun har på seg morgenkåpen som en gang var blå. Den henger på den hengslete kroppen hun hadde og rakk henne til litt under knærne. Å vandre i morgenkåpen hele døgnet var noe hun stadig gjorde, for når panikkfallene kommer og frisk luft er den eneste medisinen, da henger hun panisk ut av vinduet ved kjøkkenet, for så å la morgenkåpen blafre mens hun trekker dype pust med luft inn i lungene og kjenner på stillheten i gata utenfor.
Den sviktet. Kroppen sviktet. Smerten kom som et slag i magen. Hvert eneste ledd gjorde vondt og på under kort tid slang kroppen i retning gulvet. Øynene spinner bak øyelokkene og de bleke kinnene treffer det kalde treverket. I vinduskarmen bak henne visner gule blomster og grønne planter. Akkurat som peisen slukker og toasten som blir brent. Den nakne kroppen hennes ligger i ett med gulvet og kjenner på kulden som brer seg over blek hud og gjør den enda blekere. Tjuefem minutter var nok. Hun trengte ikke lenger tid for å kjenne på følelsen av å være hjelpesløs. Hjelpesløs og fullstendig tom for motivasjon til å reise seg igjen.
by odaag
Jeg har vel egentlig aldri vært noe fan av høyhalset gensere, men nå har jeg liksom fått opp øynene litt. Det kan se utrolig kult ut hvis man bare bruker den riktig! Så jeg er på leting etter en fin turtleneck.. Fant en på bikbok her om dagen, men den var liksom så slækk og rar i fasongen, så jeg håper jeg finner en litt mer lik den på bildet.
Denne jula har vært veldig annerledes enn alle de andre og det har vært veldig koselig, tross situasjonen. Men når jeg først har orket, så har jeg jo gjort noe litt morsomt. På nyttårsaften for eksempel, så satt jeg sammen flere festantrekk jeg kunne ha brukt dersom jeg dro ut. Haha! Men det er noe med klær og meg, for jeg synes det er viktig å føle seg fin, for det hjelper sånn på humøret. Stakkars Jeffrey Campbell skoa mine som er på bildet, de har jeg jo ikke fått brukt ute enda. Likevel tar jeg dem på meg en gang i blant når jeg føler meg på bånn, bare for å føle meg litt fin. (Det hjelper virkelig på humøret å ta på seg fine sko. Jeg lover!)
Forresten: Godt nytt år!
Selvom jeg liker vinteren, drømmer jeg sterkt om å vandre rundt i olashorts og en t-skjorte på et sted der det er varmt. Sitter og drømmer meg bort ved å se på bilder fra strender inniblant, og kommer på at jeg aldri i verden hadde klart meg i et supervarmt land akkurat nå. Men det er jo lov å drømme seg bort litt da!
_ vanillascented.freshnet.se og tumblr
Først og fremst vil jeg bare si tusen takk for alle fine kommentarene dere skriver og alle søte fjes jeg møter hver dag. Tusen takk, dere får meg virkelig til å smile!
Jeg er vel egentlig ganske inspirasjonsløs og gjør alt jeg kan for å få julestemning nå. Julaften er ikke langt unna og jeg har mye jeg skulle gjort, men først og fremst, så har jeg juleferie (!!) så nå skal jeg kose meg masse med familien min i jula! Jippi
Det regner hver gang jeg er her. I fjerde etasje i bygningen midt i byen. På den lange rekken med stoler velger jeg den samme hver gang. Som oftest er jeg der minst fem minutter før, bare for å ikke være den som kommer for sent og sier "sorry, skakke gjenta seg". Som alltid, må jeg vente ekstra lenge, selv om klokka viser at jeg skulle vært inne hos han for lengst. Så tar jeg opp mobilen og sjekker de viktigste appene på iPhonen min. De jeg er avhengig av. Twitter, instagram og facebook. Jeg må bli oppdatert på hva andre gjør til enhver tid, selvom jeg vet at det ikke er nødvendig.
Jeg kan høre et lite barn være utålmodig på andre siden av veggen. Han slenger noen leker i gulvet og moren prøver desperat å roe han ned i redsel om at mannen i kontorstolen skal bli sur. Jeg får med meg at den lille gutten er syk og moren er bekymret. Mannen forteller henne at det ikke er noe farlig og "her, vær så god, her er noen medisiner han kan ta". Og akkurat der og da kunne jeg ønske det var meg han sa det til. "her, vær så god, her er noen medisiner du kan ta." Også så jeg han aldri igjen.
Likevel sitter jeg her for kanskje fjortende gang siden august. Det går få dager mellom hver gang og jeg er usikker på om hvor mye fremgang som er gjort. Han sier jeg gjør ting riktig og at ting går bedre, men jeg klarer ikke klappe meg selv på skuldra fordi jeg klarte å reise meg fra sengen i dag. Det er noe av det vanskeligste jeg gjør om dagen, men likevel føler jeg at jeg ikke har noe valg. I mine øyne er det skamfullt av meg å velge å bli i sengen, når jeg har mulighet til å komme meg ut. For selv om kroppen verker og alt jeg vil er å forsvinne, så føler jeg skyldfølelse. Men det blir bedre etterhvert, ikke sant? Vær så snill, si at det blir bedre.
(Bare en liten tekst jeg skrev for en stund siden..)
Jeg elsker å finne nye ting, ny musikk, nye blogger eller et nytt bilde jeg kan stirre på i evigheter. Så jeg tenkte å dele med dere noe nytt jeg har oppdaget i det siste!
èn. Mads Langer - herregud for en fin stemme han har. Favorittsangen min akkurat nå er "Habits" som han synger sammen med Maria Mena. Her. Jo, også denne da.
to. http://ragunnersen.blogg.no/ - jenta som lever med ME og Crohns. Tekstene hennes inspirerer meg på så mange måter.
tre. jojohanne på instagram. Bildene hennes pryder feeden min.
Jeg visste det kom til å lønne seg. For smilet og latteren kom automatisk i går. Jeg var sliten, men ikke så sliten at alt ble tåkete. Humøret var ganske bra, for en gang skyld, det er lenge siden skal jeg si dere.
Det var ikke noe spesielt som gjorde at gårsdagen var så sinnsykt bra, men det var bare det at jeg satt pris på hver minste ting som skjedde. Først var jeg og så på verdens beste gjeng som spilte teater, furtet litt for meg selv for at jeg ikke sto der oppe sammen med dem, men aller mest var jeg stolt og glad for at de er så flinke. Jeg satt på en stol for meg selv og smilte som aldri før, fordi jeg vet hvor mye som ligger bak.
Etterpå gikk vi videre på en annen teaterøvelse. Det var sinnsykt kaldt og som regel pleier jeg å tenke på alt det negative når jeg fryser nesa av meg og puster skyer, men denne gangen var jeg så glad der jeg gikk sammen med akkurat de menneskene. De var slitne, jeg var sliten, men fy søren så glad jeg var inni meg.
I det siste har jeg lært å sette pris på de minste tingene. Og de er gull verdt. Et smil fra en bekjent, et kompliment fra sidemannen eller å se gleden i andres ansikter. For meg, er det disse tingene som gjør at jeg reiser meg fra sengen neste dag.
Dette er en fin begynnelse og ikke søren om jeg skal gi meg.
_polyvore og iPhone
Kunne gjerne ha hatt på meg en pjuskete genser med mørk leppestift og olashorts i dag! Hadde absolutt ikke gjort meg noe..
_tumblr & iPhone
Idag har jeg bare vært på skolen en liten stund, for vi fikk nemlig opplæring i fotostudioet! Endelig får vi lov til å ta bilder der på egenhånd, så jeg håper jeg får testet ut litt i studioet snart..
- sette meg på et fly og reise til steder jeg aldri har vært før
- bo i london eller new york
- møte en som setter hjertet mitt på spinn
- arrangere en overraskelsesfest for en av mine beste venner
- dra på festivaler en hel sommer og bare være med en god vennegjeng
- bli dyktig gitarspiller (gjerne piano og ukulele også..)
- gifte meg på en strand med fjær i håret
- lage mitt eget magasin
- bli frisk, helst i morgen
(trykk på bildene for å komme til Maria Huseby sin fantastiske flickr)
_tumblr og moi
Det er noen minutter igjen av første desember. I kveld smilte og lo jeg, fordi jeg var glad, ikke fordi jeg måtte. Det er lenge siden. Jeg har savna det.
Om noen vil følge meg på polyvore (som jeg forøvrig er hekta på akkurat nå) så heter jeg odaag. Trykk her for å komme til siden.
Det slo henne. Hun måtte følge veien som hun minst ønsket. For hvert skritt hun tok den gale veien, jo mer beveget hun seg vekk fra målet. Hun småløp opp på tenkerommet. Inget annet sted var rett, enn akkurat dette rommet. Det var hennes private boble med polaroidbilder på veggen, dagbøker under senga og blomstrete gardiner over vinduene. Der hun kunne høre på glemte sanger og mimre tilbake til bedre tider. Der hun kunne gråte over dårlige venninner og drømme om søte mannfolk.
Hun satt seg med et stort sukk ned på senga der alle drømmene gjemte seg. Det var hennes favorittsted på jorda. Hun gjemte seg alltid under billige laken og rosa puter når hun trengte fred. Tenkerommet ville for alltid være et sted hvor den lille jenta kunne føle seg trygg.
For hvert hjerteslag ble hun svakere. For hvert hjerteslag ble hun svakere enn før. Hjertet hamret fortere enn noen gang, den stusselige jenta sank sammen. Med hendene på magen og håret i øynene trekker hun seg sammen som en ball. Hun vil våkne. Våkne fra marerittet og komme tilbake til virkeligheten. En virkelighet hvor hun kunne gjøre alt hun ville. Smile fordi hun var lykkelig, ikke fordi hun ville være som de andre og late som ingenting har skjedd. En virkelighet hvor hun kunne løpe seg en tur rundt huset og ikke føle at kroppen var nær sitt siste minutt. En virkelighet slik at hun lo av teite ting og fniste som aldri før.
Halsen tetter seg og leppene blir mer blå for hvert gisp. Hun strevde med å få tak i luft. Likevel så hun la seg over på siden, moste ansiktet ned i det nye lakenet og stirret inn i veggen. Det var ikke dette hun ville, at det skulle bli slik. Ribbeina gnagde, ryggraden gjorde vondt. Men det var ikke det som var verst. Det var tankene som skrek til henne at det tar tid. Mye lenger tid enn hennes timeplan rekker.
Bildet er linket.
Er en veldig stor fan av åpne rygger på kjoler og topper, så har lenge lett etter en med et fint utsnitt bak. Jeg var en tur i Østfoldhallen i går da jeg fant denne på bikbok! Egentlig så er det en del til på toppen, men den bruker jeg bare å ta under skjørtet, så den ikke synes. Gleder meg til å bruke den!
Lære seg nye sanger på gitar.
Når personer du knapt snakker med, smiler til deg.
Dolle seg opp uten grunn, bare for å føle seg litt fin.
Finne en ny fantastisk god te.
Få komplimenter.
Gjennomføre noe man har tenkt på lenge.
Drikke deilig kakao i kantina med vennene sine en kald dag.
Være fornøyd med noe man har lagt mye arbeid i.
Høre på favorittsangen mens man danser.
Få latterkrampe.
Hyggelige mennesker som ønsker deg kun det beste.
Alle menneskene. Alle lydene. Alt kaoset. Kroppen skriker etter ro og alt jeg vil er å sove. Egentlig vil jeg bare sove for alltid og ikke måtte bekymre meg for hver minste ting. Å høre dem prate, å høre dem le, å høre dem fnise. Jeg lengter sånn. Men jeg lengter etter noe jeg ikke kan huske, jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde lyst til å sove.
Under dynen, i bare undertøyet, det er mitt favorittsted. Alene, stille, ro. Som om alt stopper opp og jeg kan endelig samle tankene. Persiennen er trykket langt ned, slik som den alltid er. Jeg liker ikke når solstrålene lyser opp rommet mitt om morgen slik at jeg får solskinn i ansiktet. Det er best mørkt. Jeg liker det sånn.
Det trekker kald vind fra vinduet og vinden brer seg utover rommet. Etter en stund blir jeg ukonsentrert. Alt jeg ikke skal tenke på akkurat i det øyeblikket, treffer hjernen som et skudd. Hjertet begynner å løpe maraton, pusten stiger i tempo, jeg kan føle svetten renne fra pannen. Magen stikker som om noen setter kniver inn i meg, øynene svir slik som sår gjør når man strør salt over. Alt jeg skulle gjort. Alt jeg ikke skulle gjort. Alt som skulle vært ferdig i går. Alt som skulle bli sagt. Hva faen gjør jeg her.
Hei, nordavind.
De flotte jentene i klassen min + Åsa som mangler. Er blitt skikkelig glad i de jentene der!
Tatt av Malin Roer
Jakke Bikbok by Jenny Skavlan cardigan Monki sko Dr. Martens
Ugh, merker jeg liker meg mye bedre bak kamera enn foran. Men tenkte å prøve å få til litt bilder fra skolen fremover! Dessverre er jeg ikke så fryktelig mye på skolen nå, men jeg skal prøve å oppdatere hvis dere er interesserte. Bildene over er noen testbilder i studio vi tok i går. Vi har ikke fått opplæring enda, så bare prøvde oss fram etter hva vi hadde lest i boka. Ikke noe fancy outfit, men det er da noe :)
Store skjerf, tatoveringer, kule bygninger, løver, tigere, krøller, accessories, streetart, vinylplater, tøffe gensere, frynser, kjærlighet, svart, hawaii, strikkaklær, tanya, nastygal, daphne, verdensrommet
bilder fra tumblr
